Brian Eno - By This River

Pure beauty...

Blue Man Group video featured on

De nære ting

Jeg baker brød.
Jeg vasker opp, henger klær til tørk, lager mat.
Jeg strikker, syr, samler planter til plantefarging, lager collage med min datter, ser film med min sønn.
Jeg trives.
Enkelte kvelder drar jeg på jobb for å sove i et hus med andre sovende mennesker. En gang i blant drar jeg på en annen jobb for å ta meg av noen andre.
Livet er bra.
Så kommer det.

Dear ***,

It is a pleasure for me to announce to you that the conference planning committee for the *** Conference on *** on its meeting last Monday decided to welcome your paper. Further instructions regarding presentation and length will follow soon.

Yours sincerely,
***

Fuck.
Jeg mener, hurra.
Eh...

Her har jeg brukt 6-7 mnd på å aktivt arbeide meg ut av Den Akademiske Boble etter endt master. Nå må jeg bruke 1 uke på å grave meg vei inn igjen, og dæven – det gjør vondt! Jeg har vaselin på netthinnen, det blanke word dokumentet foran meg er bare flimmer, i hodet danser ’moebius framing’ og koketid på ull og alun, ’late modernity’ og collage-vennlige gamle postkort fra Fretex, ’internalization of authority’ og innstillinger på symaskinen om hverandre og konkurrerer om oppmerksomheten.
Jeg vil ikke tenke.
Jeg vil lage.
Jeg vil snuse, klippe, røre, se, jeg vil blogge.
Jeg vil ha store bilder og lite tekst.

I hodet surrer et fjernt mantra;
Ignorance is bliss, ignorance is bliss, ignorance is bliss
Feil.
Ignorance cause prejudice.

Det avgjør saken.

Fuck.

Uunngåelig

Hun sier det så bra. Det jeg har tenkt på å si her lenge. Men hvorfor spy opp det evindelige maset alle går og gulper på, når man har ordkyndige som sier det så mye bedre?

Bill Hicks - Positive Drug Story

Først litt alvorlig moro. Så litt morsomt alvor. Men jeg vet ikke hvor mye av det som gikk hjem hos publikum.

Kystlandskap

Bussjåføren var overmåte hyggelig, der han senket solbrillene, så på meg og lovet å gi beskjed når jeg skulle skifte buss. Vi rullet avgårde, ut av byen, ut i det såkalte distriktet. Vekk fra folk og ut til fe. Busskifte, nok en hyggelig sjåfør, som lovet meg å gi beskjed når jeg skulle av. Enda lenger ut. Mindre folk, til og med mindre fe. Men mest av alt, mindre og mindre skog og fjell. Bussen duvet frem i et landskap som karakteriseres av dets mangler.
Kystlandskap.
For et usigelig kjedelig ord.
Knaus på knaus dekket av noe ubestemmelig brungulaktig, gustent gress eller lyng, umulig å se. Små viker, eller nærmest pytter, med havvann innimellom alt det brungule. Grå knauser. Hvite småflekker med snø. Hardt og karrig. Havet, stålgrått og opprørt, langt der ute, men plutselig nærmt. Så fjernt igjen.
Bussjåføren setter meg av midt på en forblåst vei i ingenmannsland. Lokøy. Skiltet fører meg over en bro, videre ut i det endeløse, brunsvidde kystlandskapet. Håret mitt blåser i absolutt alle retninger og hindrer fri sikt. Men tilslutt finner jeg frem til et hvitt hus i et lite byggefelt som dukker opp fra intet.
Hun er hyggelig, vi er på bølgelengde, hun ligner på sin bror. Det gjør meg trygg. Rommet er varmt, benken er myk. Jeg kler meg helt naken og smyger meg under varme håndklær og lakner.
Dette er surrealistisk. Vandre helt ut hit - en dagsekspedisjon - for dette.
Jeg er hard og karrig. Glissen og brunsvidd. Et grått kystlandskap. Men så befinner jeg meg på et bølgende hav av olje og hender. Glatte armer i en konstant dans over ryggen min, rundt midjen, over lår og under føtter, omslutter meg med hofter hode hender og knær.
Jeg mykner under oljen og kjenner kulturlandskapet erstatte kystlandskapet. Myke heier, grønnkledde åser, mosekledde steingarder, furu og lauv om hverandre. Bjørk. Jeg er bjørk. Og jeg kjenner en bris som får lauvet til å danse. Jeg kjenner den brisen. Jeg vet hvem det er.
For en stund stilner vinden der ute og hvisker mjukt i øret mitt om en annen tid. Skal den komme, eller har den vært?
På veien hjem fra det gråbrune landskapet legger jeg plutselig merke til de grønne lommene innimellom alt det brune. Små daler med stille lunder, varme husvegger og grønn beitemark. Sauer og hvitmalte kirker. Stille.
Det tok meg en halv dag, og jeg fikk forbigående øreverk av all vinden.
Men noen ganger må man gjøre ting litt bakvendt.
Jeg undres over hvilket landskap som vil tre frem neste gang.

Vår og vandring

Det sies at våren er den årstiden som er mest velkommen. Den vi lengter mest etter og strekker oss mot, som spirer mot lyset etter en lang og mørk vinter. Våren representerer fødsel og vekst, mot det fullendte; sommer, hvor all energi strømmer som fullest. Logisk nok. Jeg, derimot, er født om høsten, og har det ikke sånn. Det er høsten som er min ’vår’, med alt det den skal bringe med seg; nye begynnelser, vekst, klarhet i tanke og styrke i kropp. Jeg er kanskje feil skrudd sammen. En astrolog ville nok heller mene at jeg bare er en typisk skorpion. Jeg bryr meg ikke, så lenge jeg får høsten og vinteren min. Saken er bare den at jeg ble snytt for denne livsviktige perioden i 2006. Jeg, og alle andre. Sommeren bare varte og varte, t-skjorte i september, oktober kom og gikk, november var riktignok mørk, men ingen kulde. Ingen oktoberfrost, ingen kalde, klare høstdager med blekblå himmel og en eksplosjon av oransje-gul-røde blader, ingen frostrøyk og klarsinn. Ingen ’vår’. Bare en helvetes masse regn; ovenfra, sidelengs, underfra og noenganger nærmest innenfra. Klimaforskere sitter og klør seg i hodet og tenker ’oiii! Hva pokker skjedde?!?’ (nei nei, ikke den halvdelen av forskere som har forutsett dette i årtier, men den halvdelen som alltid har ment at den andre halvdelen var hysteriske dommedagsprofeter). Som de fleste vet, må et liv ofte overkjøres og dø før et fortau bygges langs en farlig vei. Selv bekymrer jeg meg ikke så mye om jordens overlevelse. Jeg er sikker på at vår klode klarer seg fint, shapeshifter som hun er. Jeg bekymrer meg heller ikke så mye om menneskenes overlevelse som art. Både vi og jordkloden vil klare oss, om enn i andre former og under andre vilkår enn i dag. (Og det er kanskje like greit? For dagens utgave av menneskeheten har ikke særlig stor selvoppholdelses-drift, den er egentlig ganske dysfunksjonell når jeg tenker meg om). Det som bekymrer meg - uavhengig av utfallet - er den kvalmende mangelen på etisk tenkning vi finner blant vestlige mennesker og kulturer især. Verden er et blodig urettferdig sted, og det er naivt å tro at vi kan vinne en kamp mot kapitalisme, grådighet, krig, hat, uopplysthet og uvitenhet (eller hva det nå er som får blodet til å banke litt ekstra hardt i øregangene), som Frodo på Dommedagsfjellet i ellevte time. Vannmannens tidsalder eller ei. Vi kan kun gjøre vårt for å bidra til en balanse. Mennesket er i den bisarre posisjon å være det eneste dyret som kan velge sin utforming; hvem vi skal være, hvordan vi skal handle. Vi har i oss et enormt potensiale til å gjøre både godt og dårlig. Men vi bærer også den ufrivillige byrden å bestemme hva som skal være godt og hva som skal være dårlig. Så lenge der finnes mennesker, vil der finnes urettferdighet. Og der vil finnes kamper i alle fasonger; indre som ytre. Mennesker vil streve, jobbe, forbedre seg, falle tilbake, ha øyeblikk av opplysthet, synke ned i gjørmen, reise seg etc etc etc. Og det er i de øyeblikkene hvor noen reiser seg - hvor noen har øyeblikk med innsikt og evne til å strekke ut en hånd, til å røre ved den strengen som vibrerer i alle mennesker, til å se seg selv i andre, forbundet med sine omgivelser - til ’alle sine relasjoner’ - det er de øyeblikkene som løfter oss opp og viser menneskets potensiale. Det er de øyeblikkene vi kjemper for. Derfor engasjerer vi oss i de sakene vi synes er viktige, derfor komposterer vi, handler etisk så langt vi kan, tar konsekvensene av global oppvarming, og styrker båndene til våre relasjoner - til tanter, trær, geiter, fedre, rognebær, bestemødre, pinnsvin, sjelevenner, regnet, kraftdyr, hjorten, groblad, fjell, gudinner og guder, havet, kjærester, einer, covensøstre, elskere, edderkopper... Vi vever på veven. Vi vever et nett av relasjoner og søker et fellesskap som setter oss i kontakt med et større, altomsluttende hele. Og vi feirer mangfoldet i våre måter å veve på. Din vei, min vei - vår vei. God vandring!