Bussjåføren var overmåte hyggelig, der han senket solbrillene, så på meg og lovet å gi beskjed når jeg skulle skifte buss. Vi rullet avgårde, ut av byen, ut i det såkalte distriktet. Vekk fra folk og ut til fe. Busskifte, nok en hyggelig sjåfør, som lovet meg å gi beskjed når jeg skulle av. Enda lenger ut. Mindre folk, til og med mindre fe. Men mest av alt, mindre og mindre skog og fjell. Bussen duvet frem i et landskap som karakteriseres av dets mangler.
Kystlandskap.
For et usigelig kjedelig ord.
Knaus på knaus dekket av noe ubestemmelig brungulaktig, gustent gress eller lyng, umulig å se. Små viker, eller nærmest pytter, med havvann innimellom alt det brungule. Grå knauser. Hvite småflekker med snø. Hardt og karrig. Havet, stålgrått og opprørt, langt der ute, men plutselig nærmt. Så fjernt igjen.
Bussjåføren setter meg av midt på en forblåst vei i ingenmannsland. Lokøy. Skiltet fører meg over en bro, videre ut i det endeløse, brunsvidde kystlandskapet. Håret mitt blåser i absolutt alle retninger og hindrer fri sikt. Men tilslutt finner jeg frem til et hvitt hus i et lite byggefelt som dukker opp fra intet.
Hun er hyggelig, vi er på bølgelengde, hun ligner på sin bror. Det gjør meg trygg. Rommet er varmt, benken er myk. Jeg kler meg helt naken og smyger meg under varme håndklær og lakner.
Dette er surrealistisk. Vandre helt ut hit - en dagsekspedisjon - for dette.
Jeg er hard og karrig. Glissen og brunsvidd. Et grått kystlandskap. Men så befinner jeg meg på et bølgende hav av olje og hender. Glatte armer i en konstant dans over ryggen min, rundt midjen, over lår og under føtter, omslutter meg med hofter hode hender og knær.
Jeg mykner under oljen og kjenner kulturlandskapet erstatte kystlandskapet. Myke heier, grønnkledde åser, mosekledde steingarder, furu og lauv om hverandre. Bjørk. Jeg er bjørk. Og jeg kjenner en bris som får lauvet til å danse. Jeg kjenner den brisen. Jeg vet hvem det er.
For en stund stilner vinden der ute og hvisker mjukt i øret mitt om en annen tid. Skal den komme, eller har den vært?
På veien hjem fra det gråbrune landskapet legger jeg plutselig merke til de grønne lommene innimellom alt det brune. Små daler med stille lunder, varme husvegger og grønn beitemark. Sauer og hvitmalte kirker. Stille.
Det tok meg en halv dag, og jeg fikk forbigående øreverk av all vinden.
Men noen ganger må man gjøre ting litt bakvendt.
Jeg undres over hvilket landskap som vil tre frem neste gang.
Kystlandskap.
For et usigelig kjedelig ord.
Knaus på knaus dekket av noe ubestemmelig brungulaktig, gustent gress eller lyng, umulig å se. Små viker, eller nærmest pytter, med havvann innimellom alt det brungule. Grå knauser. Hvite småflekker med snø. Hardt og karrig. Havet, stålgrått og opprørt, langt der ute, men plutselig nærmt. Så fjernt igjen.
Bussjåføren setter meg av midt på en forblåst vei i ingenmannsland. Lokøy. Skiltet fører meg over en bro, videre ut i det endeløse, brunsvidde kystlandskapet. Håret mitt blåser i absolutt alle retninger og hindrer fri sikt. Men tilslutt finner jeg frem til et hvitt hus i et lite byggefelt som dukker opp fra intet.
Hun er hyggelig, vi er på bølgelengde, hun ligner på sin bror. Det gjør meg trygg. Rommet er varmt, benken er myk. Jeg kler meg helt naken og smyger meg under varme håndklær og lakner.
Dette er surrealistisk. Vandre helt ut hit - en dagsekspedisjon - for dette.
Jeg er hard og karrig. Glissen og brunsvidd. Et grått kystlandskap. Men så befinner jeg meg på et bølgende hav av olje og hender. Glatte armer i en konstant dans over ryggen min, rundt midjen, over lår og under føtter, omslutter meg med hofter hode hender og knær.
Jeg mykner under oljen og kjenner kulturlandskapet erstatte kystlandskapet. Myke heier, grønnkledde åser, mosekledde steingarder, furu og lauv om hverandre. Bjørk. Jeg er bjørk. Og jeg kjenner en bris som får lauvet til å danse. Jeg kjenner den brisen. Jeg vet hvem det er.
For en stund stilner vinden der ute og hvisker mjukt i øret mitt om en annen tid. Skal den komme, eller har den vært?
På veien hjem fra det gråbrune landskapet legger jeg plutselig merke til de grønne lommene innimellom alt det brune. Små daler med stille lunder, varme husvegger og grønn beitemark. Sauer og hvitmalte kirker. Stille.
Det tok meg en halv dag, og jeg fikk forbigående øreverk av all vinden.
Men noen ganger må man gjøre ting litt bakvendt.
Jeg undres over hvilket landskap som vil tre frem neste gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar