fredag 13. april 2007

Vår og vandring

Det sies at våren er den årstiden som er mest velkommen. Den vi lengter mest etter og strekker oss mot, som spirer mot lyset etter en lang og mørk vinter. Våren representerer fødsel og vekst, mot det fullendte; sommer, hvor all energi strømmer som fullest. Logisk nok. Jeg, derimot, er født om høsten, og har det ikke sånn. Det er høsten som er min ’vår’, med alt det den skal bringe med seg; nye begynnelser, vekst, klarhet i tanke og styrke i kropp. Jeg er kanskje feil skrudd sammen. En astrolog ville nok heller mene at jeg bare er en typisk skorpion. Jeg bryr meg ikke, så lenge jeg får høsten og vinteren min. Saken er bare den at jeg ble snytt for denne livsviktige perioden i 2006. Jeg, og alle andre. Sommeren bare varte og varte, t-skjorte i september, oktober kom og gikk, november var riktignok mørk, men ingen kulde. Ingen oktoberfrost, ingen kalde, klare høstdager med blekblå himmel og en eksplosjon av oransje-gul-røde blader, ingen frostrøyk og klarsinn. Ingen ’vår’. Bare en helvetes masse regn; ovenfra, sidelengs, underfra og noenganger nærmest innenfra. Klimaforskere sitter og klør seg i hodet og tenker ’oiii! Hva pokker skjedde?!?’ (nei nei, ikke den halvdelen av forskere som har forutsett dette i årtier, men den halvdelen som alltid har ment at den andre halvdelen var hysteriske dommedagsprofeter). Som de fleste vet, må et liv ofte overkjøres og dø før et fortau bygges langs en farlig vei. Selv bekymrer jeg meg ikke så mye om jordens overlevelse. Jeg er sikker på at vår klode klarer seg fint, shapeshifter som hun er. Jeg bekymrer meg heller ikke så mye om menneskenes overlevelse som art. Både vi og jordkloden vil klare oss, om enn i andre former og under andre vilkår enn i dag. (Og det er kanskje like greit? For dagens utgave av menneskeheten har ikke særlig stor selvoppholdelses-drift, den er egentlig ganske dysfunksjonell når jeg tenker meg om). Det som bekymrer meg - uavhengig av utfallet - er den kvalmende mangelen på etisk tenkning vi finner blant vestlige mennesker og kulturer især. Verden er et blodig urettferdig sted, og det er naivt å tro at vi kan vinne en kamp mot kapitalisme, grådighet, krig, hat, uopplysthet og uvitenhet (eller hva det nå er som får blodet til å banke litt ekstra hardt i øregangene), som Frodo på Dommedagsfjellet i ellevte time. Vannmannens tidsalder eller ei. Vi kan kun gjøre vårt for å bidra til en balanse. Mennesket er i den bisarre posisjon å være det eneste dyret som kan velge sin utforming; hvem vi skal være, hvordan vi skal handle. Vi har i oss et enormt potensiale til å gjøre både godt og dårlig. Men vi bærer også den ufrivillige byrden å bestemme hva som skal være godt og hva som skal være dårlig. Så lenge der finnes mennesker, vil der finnes urettferdighet. Og der vil finnes kamper i alle fasonger; indre som ytre. Mennesker vil streve, jobbe, forbedre seg, falle tilbake, ha øyeblikk av opplysthet, synke ned i gjørmen, reise seg etc etc etc. Og det er i de øyeblikkene hvor noen reiser seg - hvor noen har øyeblikk med innsikt og evne til å strekke ut en hånd, til å røre ved den strengen som vibrerer i alle mennesker, til å se seg selv i andre, forbundet med sine omgivelser - til ’alle sine relasjoner’ - det er de øyeblikkene som løfter oss opp og viser menneskets potensiale. Det er de øyeblikkene vi kjemper for. Derfor engasjerer vi oss i de sakene vi synes er viktige, derfor komposterer vi, handler etisk så langt vi kan, tar konsekvensene av global oppvarming, og styrker båndene til våre relasjoner - til tanter, trær, geiter, fedre, rognebær, bestemødre, pinnsvin, sjelevenner, regnet, kraftdyr, hjorten, groblad, fjell, gudinner og guder, havet, kjærester, einer, covensøstre, elskere, edderkopper... Vi vever på veven. Vi vever et nett av relasjoner og søker et fellesskap som setter oss i kontakt med et større, altomsluttende hele. Og vi feirer mangfoldet i våre måter å veve på. Din vei, min vei - vår vei. God vandring!